Den hippe gettoen
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Bergensavisen 2. oktober 2009.
I de hippe bygettoene jakter individualister i flokk, skriver Kaspar Synnevåg.
FASTE LESERE av denne spalten vil huske at jeg tidligere har skrevet om hvordan de ulike bydelene i London er bebodd av egne befolkningsgrupper. Araberne har Edgware Road (Little Beirut), imigranter fra Bangladesh Whitechapel (Banglatown) og kineserne den nederste delen av Soho (Chinatown), for å nevne noen. Dette fordi London fra gammelt av består av en rekke landsbyer, hver med sitt særpreg og sin befolkningsgruppe. Likevel var det én viktig demografisk gruppe jeg ikke nevnte sist: De unge og kule.
HOXTON SQUARE, LONDON: Nå er det to uker siden jeg flyttet, fra ungdommelige og trendy Camden, til enda mer ungdommelige og trendy Hoxton. Det er nesten for drøyt, det bor knapt en person over 30 år i hele bydelen. Fra hvert eneste gatehjørne lokkes det med økologisk mat, indierock og hjemmesydde designerklær. Det finnes så vidt et kontorlokale i hele bydelen som ikke huser et enkeltmannsforetak løst forankret i kreativ sektor.
HOMOGENT. Du ser det idet du stiger av t-banen i Old Street, eller nærmer deg øverste del av Brick Lane: I bydelen Hoxton kjører alle en egen stil. Vel og merke ikke sin egen stil, for her er det mange som vil være individuelle, og de vil alle være det på samme vis. Antrekket har etter hvert fått et eget klengenavn i London-pressen, “Ironic Hoxton Suit”, mer spesifikt sorte bukser, boots, ruteskjorter og smale slips. Noen topper til med en bowler-hatt.
GRÜNERLØKKA, SOMMEREN 2009: I noen uker i sommer bodde jeg på Grünerløkka i Oslo, en bydel med følgende historiske fellestrekk med den jeg nå har flyttet til i London: Først var den hjemsted for fattige industriarbeidere, så kom innvandrerne, deretter kreative og kunstnere, og til sist unge pengefolk på utkikk etter en valuta det ellers ofte er vanskelig å veksle til seg for vanlige penger, nemlig kulhet.
BYDELSINVASJON: Allerede i 1964 beskrev sosiologen Ruth Glass hvordan gentrifiseringen foregikk, Londons industriarbeidere ble skviset ut fra sine tradisjonelle bydeler, drevet på flukt av en liten armé med kunstnere og akademikere på jakt etter et “ekte” liv i folkelige omgivelser. Ironisk nok er både Grünerløkka og Hoxton i dag blitt to av de minst folkelige beboelsessonene i Europa.
UNIFORMERTE INDIVIDER: Det mest påfallende med alle de frie, kreative menneskene her er nemlig at de er prikk like. Etter fire uker hadde jeg fortsatt til gode å se en voksen mann, et barn i skolealder eller en gammel dame i gatene på Grünerløkka. Det jeg derimot så var horder av unge voksne, gutter og jenter i tjue- og trettiårene. Alle akademikere, kunstnere eller kreative arbeidere. I Narvesenkioskene på Grünerløkka er det da heller ikke VG og Se og Hør som ligger på disken nærmest kassen, men Le Monde Diplomatique og Morgenbladet. For ikke bare ser hyperindividualistene like ut, de tenker stort sett også de samme tankene. Bydelen er blitt en getto for de smarte, hippe og kule.
NEVERLAND: Voksenfraværet medfører en del uventede effekter. Tjue-til-førtiåringene i de hippe gettoene ser derfor ikke lenger på seg selv som voksne, men som “kids”. Og kidsa kjører ikke bil, de skater. Kids bruker heller ikke sko, men sneakers. Hvis kids skal trene, er det ikke på SATS eller i skogen, men under en basketballkurv, på en skaterampe, eller aller helst foran TV-en med en Nintendo Wee-spake i hver hånd. Og siden arbeid generelt sett verken er spesielt hipt eller ungdommelig, sørger man helst for å starte sin egen bedrift der man kan spille Playstation på storskjerm i arbeidstiden, og bruke et gammelt flipperspill som møtebord. En bydel helt uten voksne var selvsagt mer enn kidsa kunne drømme om, men de fikk det. Der er det ingen voksne som kan fortelle de 37 år gamle ungdommene at de ikke skal spise hamburgere til frokost, at en jobb ikke må gi sjelen næring, eller at det kan være farlig å trille barnevogn samtidig som man skater. Grünerløkka og Hoxton er Michael Jacksons utopiske drøm, to Neverlands der voksne kan få være fjortiser til de er gamle og grå, og vel så det.
IRONISK NOK tror innbyggerne i Hoxton og på Grünerløkka selv at de er svært individuelle. De tror at de er åpne for alt fremmed, og eventyrlystne. Det er jo nettopp derfor de har forlatt de velstående barndomshjemmene på vestkanten, og oppsøkt eventyret i øst. Men når det å kaste et blikk på naboen blir det samme som å se seg i speilet, når du ser inn det samme lisseslipset og den samme forsiden av Monocle, er det tid for å løfte blikket og kikke ut i den virkelige verden, til steder der det bor kriminelle, pensjonister, unger, innvandrere, tabloidavis-lesere, eiendomsmeglere og andre suspekte elementer.
