Vitsen med å være norsk
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Bergensavisen 26. juni 2009.
VIL DU HØRE EN NORSKEVITS? Spurte min amerikanske medstudent meg forleden dag. Skolen jeg studerer ved er en av de mest internasjonale i Europa, med studenter fra hele verden. Mange av dem har aldri hørt om Norge før jeg forteller dem om hjemlandet mitt. Andre har hørt om a-ha og oljefondet, men vet ellers lite om den norske folkesjelen. Min venn fra Boston viste seg tidlig å være bedre informert. Som ihuga black metal-fan på 90-tallet hadde han allerede første gang jeg snakket med ham fortalt alt han visste om Greven. Jeg overrasket ham da jeg røpet at Bergens sorte får akkurat i disse dager er i ferd med å bli løslatt. Kanskje ikke så rart, i og med at man i USA praktiserer både dødsstraff og livstid (i mer bokstavelig forstand enn i Norge) for langt mildere forbrytelser enn de Vikernes i sin tid gjorde seg skyldig i.
JEG HAR HØRT NORSKEVITSER før, men de har alle vært av typen “vet du hvorfor det bare er runde hus i Norge”, barnslige intetsigende vitser av samme sort som svenskevitsene du elsket å fortelle i tidlig skolealder. Denne skulle vise seg å være langt mer treffende.
“- Har du hørt om nordmannen som elsket moren sin så høyt at han nesten fortalte det til henne?” Min venn fra det store landet i vest så lenge på meg mens han smilte lurt.
UNDER OPPHOLD I OSLO har jeg alltid glidd inn i rollen som den brautende bergenseren. I motsetning til våre landsmenn fra de østlige breddegrader er ikke jeg redd for å si “hei” idet jeg kommer inn i heisen, eller slå av en prat med taxi-sjåføren. Lesere av denne avisen vet slikt faller seg naturlig for en som er vokst opp mellom de syv fjell.
Men nå var det noe med uttrykket til amerikaneren. Hvorfor hadde han fortalt meg denne vitsen? Kunne det være mulig at imaget mitt hadde forandret seg fra den brautende bergenseren til den innesluttede nordmannen?
SKOLEN MIN ER en miniatyr-versjon av verden. Denne sommeren er jeg i studio og regisserer en kortfilm. Nylig gjorde en kompis fra Iran meg oppmerksom på at mitt crew var det mest internasjonale på hele skolen. Med unntak av skuespillerne, som alle er britiske, er det ikke to av de 19 crewmedlemmene som kommer fra samme land. Selv om filmarbeidernes nasjonalitet i teorien ikke skulle være avgjørende for hvordan en kortfilm blir til, er det interessant å se hvordan verdenssituasjonen speiler seg i hverdagen vår. Både Pakistan og Iran opplever i disse dager dype kriser, og er på randen av borgerkrig og revolusjon. Når man jobber intenst i et team påvirker det alle at fotografen står på gangen mellom opptakene og sender tekstmeldinger for å sjekke at det står bra til med de der hjemme.
SAMTIDIG ER DET SMÅ GNISTNINGER som antyder de samme strukterene som preger de internasjonale konfliktene. En medstudent fra Midt-Østen omtaler konsekvent de amerikanske klassekameratene sine som B52´s, han begrunner det med deres determinasjon og agressive pågangsvilje, eller som han selv formulerer det: Møter de motstand i en produksjon på skolen setter de seg ikke ned og snakker med den det gjelder, de fyrer av som et bombefly og dreper motstanderen nådeløst.
OG HVOR KOMMER JEG INN i dette bildet? Den brautende bergenseren ble gjenglemt i avgangshallen på Flesland en kald januar-morgen i 2008. I det store utland er det få som har hørt om Bergen, og sammenlignet med utlendinger generelt er bergensere hverken spesielt brautende eller pratsomme. Det er synd i si det, men den eneste grunnen til at bergensere har fått rykte på seg for å være utadvendte, er at østlendinger er så usannsynlig innadvendte. Så hvem er jeg nå?
DEN FØRSTE UKEN SATSET jeg på viking-imaget. Det viste seg dessverre å matche dårlig med min personlighet, og ligger dessuten svært langt unna slik utlendinger flest oppfatter nordmenn i 2009. Deretter fulgte en fase der jeg prøvde å bløffe meg til oppdager-imaget, men manglende skjeggvekst og begrenset fysisk stamina gjorde at jeg fort ble avslørt – det var bare å innse: Jeg er verken en Lars Monsen eller en Thor Heyerdahl.
Rollen jeg skulle bli sittende igjen med i dette internasjonale miljøet burde ikke ha overrasket meg så mye som den gjorde: Jeg ble den diplomatiske fredsmegleren. For når iranerne og amerikanerne kvesser knivene, eller franskmenn og tyskere ergrer seg over hverandres arroganse og dominanse, er jeg blitt den som stillferdig dreper konflikten med et nøytraliserende smil eller en mild irettesettelse. Akkurat her tror jeg det er på sin plass å skyte inn at konflikter generelt er noe det er mye av på en filmskole. Slik blir det gjerne i miljøer der ambisjonsnivået bare overgås av stressnivået, og albuene er sylspisse.
FREDSMEGLER-POSISJONEN var ikke en rolle jeg selv oppsøkte, det hele skjedde utenfor min kontroll. For selv om medstudenter fra varmere himmelstrøk tidlig klaget over at jeg, norsk som jeg er, sjelden viser følelser, setter de pris på min norske kulde når temperaturen dem i mellom nærmer seg kokepunktet. Og skulle kulturforskjellene lede dem inn i en krangel de ikke vet å komme seg ut av, har jeg planen klar: Da setter vi oss på første fly til verdens fredeligste by og signerer Bergens-avtalen.
