Hunden ingen kunne slå
Denne teksten ble først publisert i spalten “Sett fra London” i Bergensavisen lørdag 21. november.
DET ER IKKE sjelden jeg har norske venner på besøk i London. De fleste av dem ønsker å oppleve litt engelsk kultur når de er i byen. Nordmenn flest kjenner England godt. De har besøkt puber og musikaler. De har sett både Buckingham Palace og Hyde Park. Og vært på Wembley og Harrods. Kanskje til og med i Royal Albert Hall, eller på omvisning i auksjonshuset Sothersby. Så hva viser man den som allerede har sett det meste?
HUNDEVEDDELØP er kanskje den folkeligste av de engelske tradisjonene. Hundene er spinkle og seige, og eies i stor grad av pub-baserte spleiselag. Spillene settes gjennom utveksling av krøllete kontanter og håndskrevne bonger. Oddsen leses fra en krittsmusset tavle. Bookmakerne er i alderen 80-95 år, iført sixpence og trenchcoat (eller ”Mac”, som britene sier), og gamblerne samles i kulden utendørs, der de kan følge greyhound-racet ringside. Det er som å vandre rundt i en Dickens-roman. Eller som min liverpoolske kompis Andy andaktig hvisket idet vi entret arenaen, ” This is like being in a Bukowski-novel”.
FORUTEN MIN engelske kompis hadde jeg med meg to kamerater på tur hjemmefra. Den ene av dem jobber i TV2, den andre av dem for oljefondet. ”Sett litt av kapitalen du forvalter på hundene, det vil være den tryggeste innvesteringen dere ha gjort på lenge”, foreslo jeg muntert. Han lo høflig første gangen, men da jeg 45 minutter – og fire pints – senere gjentok vitsen for tredje gang myste han bare irritert mot meg.
GREYHOUNDRACET på Wimbledon går av stabelen hver torsdag, og er mer enn bare gambling. Det er en opplevelse for hele familien. Først samles de besøkende i stadion-restauranten til en bedre middag bestående av stekte pølser, fisk og chips. Deretter løper ungene til spilleautomatene, mens mor og far agerer ølhund og bøtter nedpå talløse pintglass over programmet. Denne dyrebare tiden bruker bestefar ringside med bookmakerne, eller – dersom han har de rette kontaktene – i stallen, der han tar hundene i nærmere øyesyn. Så, i halv ni-tiden, kan løpet begynne, og hele familien setter penger på hver sin bikkje, høye på alkohol, sukker og frityrfett.
DE FØRSTE RUNDENE moret vi oss over programmet, og valgte hundene med de artigste navnene og beskrivelsene. Etter å ha tapt små summer på ”Exciting Ant” (programomtale: ”Smash breaker when he`s on-song”) og ”Rythm `n Beauty” (programomtale: “This very progressive bitch has a lot to prove tonight”) mente kompisen min å ha knekket koden. ”Favoritten med lavest odds vinner jo hver gang”, brølte han, og stormet inn for å satse resten av pengene sine på neste løps favoritt, ”Ronaldo”.
RONALDO var en heit hund. Statistikken viste at den firbente atleten hadde knust all konkurranse i samtlige løp denne høsten. Alle bookmakerne var enstemmige, noen nektet sågar å ta imot spill på denne hundeverdenens svar på Carl Lewis. Jeg hørte det da jeg vandret gjennom lokalet; ”Ronaldo” var ordet på alles lepper. Da bookmakerne åpnet stormet alle frem for å satse pengene sine på den lille hunden med det berømte navnet. Og det var da det gikk opp for meg: Om Ronaldo skulle vinne ville bookmakerne tape penger. Kunne arrangørene la noe slikt skje på et sjuskete anlegg som dette?
RONALDO var for god til å være sann. Da hundene passerte en lyktestolpe på vei mot startstreken stoppet alle hannbikkjene for å pisse, foruten superhunden Ronaldo, som luntet rett forbi. Det er kanskje en klisjè, men jeg tror de små detaljene er en forutsetning for suksess både i livet og på veddeløpsbanen. Og hvis Ronaldo ikke en gang gadd å være med på pisse-konkurransen, hvordan kunne han da være motivert til å ofre helsen i jakten på en skarve pappkanin? Noen andre måtte vinne, men hvem skulle slå hunden som aldri hadde tapt et løp?
VI HVISKET NAVNET på likt i det vi oppdager den, kameraten min Andy og jeg: ”London Louis”. Hunden var verken stor eller muskuløs, men den var tilsynelatende gal av aggresjon. Som eneste deltager måtte den ha på seg munnkurv, og da den kom til nevnte stolpe sto spruten så det ristet i fundamentet for tribunen. Så fikk det heller være at London Louis var en taper, veletablert nederst på bookmakernes rankingliste. Vi lot statistikk være, skuet hunden på hårene, og satset ti pund hver på hunden som ikke kunne vinne.
SUPERHUNDEN Ronaldo kom nest sist, og kameraten min og jeg ble belønnet med 12 ganger innsatsen. Vi var visst de eneste på hele arenaen som hadde plukket riktig hund, alle andre grov seg i håret, og lurte på hva som hadde skjedd med Ronaldo. Personlig ser jeg ikke bort fra at en av boomakerne hadde lurt seg innpå superhunden med en sprøyte sedativer like før startskuddet lød. London Louis hadde på sin side tatt sin første skalp, men så ikke ut til å klare å nyte seieren. Desperat kastet han på hodet i noen ekstra forsøk på å få et siste glimt av papp-haren, som for lengst var ryddet bort.
VENNENE FRA BERGEN hadde tapt alle sine pund på Ronaldo. Og pengene Andy og jeg hadde vunnet ble fort sølt bort på øl og fish & chips. Derfor hadde vi heller ikke noe til overs å dele med innsamlingsaksjonen for pensjonerte veddeløpshunder, som hadde tatt oppstilling ved utgangen. Men ingen av oss følte at kvelden var gått i hundene. Vi hadde tvert imot hatt en lokalkulturell opplevelse som langt på vei overgikk både London Eye og British Museum.
