Reality-stjerner fra virkelighet
Denne teksten sto først på trykk i Bergensavisen lørdag 28. novemer 2009.
Den nye generasjonen reality-kjendiser er ikke på TV, de fingerer sine egne stunts helt til media tvinges til å gi dem oppmerksomhet, skriver Kaspar Synnevåg denne uken.
EN VÅGHALS fra London som har gått seg bort i den australske bushen, men kommer til rette etter 30 dager. Han har angivelig overlevd på røtter og meitemark. Moren gråter av glede når han vender tilbake fra de døde, og en TV-kanal vil betale den uvørne turgåeren fire millioner kroner for rettighetene til historien.
EN 22 ÅR gammel jente fra Romsdal, som nettopp er valgt inn på stortinget, svarer som en imbesill i et intervju med lokal-avisen. Hun vet ikke hva innkjøpsordningen er, og den eneste boken hun har lest er av Jo Nesbø. Eli Hagen er visst forbildet hennes. Er Mette Hanekamhaug Norges Sarah Palin? Hun minner litt, og over natten er hun blitt rikskjendis.
EN MANN SOM gråter på TV fordi ungen hans er gått til værs med en luftballong, og dertil sporløst forsvunnet, kanskje til og med død. Så viser det seg at ballongen var på bakken, ungen har vært trygg hele tiden, og at faren fant på historien fordi han ville bli kjendis.
I GODE, GAMLE DAGER måtte man utrette noe ekstraordiært for å få massenes oppmerksomhet. Det var før reality-TV endret kriteriene for hvilken egenskaper man burde ha for å bli en stjerne. Programmer som Big Brother og Robinson trakk plutselig vanlige mennesker inn foran TV-kameraene, og gjorde de folkelige eskapadene deres til helgeunderholdning. Men også det er nå i litt gamle dager, for nesten ti år siden.
FOR NÅ er vi inne i andre fase av reality-tidsalderen, der det ikke lenger er avgjørende å være omgitt av fjernsynskameraer. Dagens reality-stjerner er ikke en gang deltagere i TV-programmer, de bare sørger for å oppføre seg som om de er det, og vips så blir de kjendiser de også, av den kategorien vi elsker å hate.
NOEN ÅR tilbake, da jeg jobbet som journalist i Bergen, skrev jeg en rekke saker om en ung gutt fra Askøy, fra en bergensk familie, som opererte under aliaset ”Thomas Hansen”, med artistnavnet ”Rocco”. Han dro landet rundt og spilte inn lavbudsjetts hardporno-filmer med russejenter. Mange av leserne protesterte mot både ham og avisene som skrev om ham, men sannheten er at Rocco ikke ga oss noe valg: Han var, sammen med Aylar og Pia Haraldsen, den første norske representanten for den andre generasjonen av reality-kjendiser i Norge. Rocco trengte ikke TV-kanalenes velsignelse for å katalysere egen kjendisstatus. Verden var hans scene, ferdig lyssatt og klar for action. Kamera hadde han selv. Snart hadde Rocco lagt sin egen karriere så godt til rette at han var en selvskreven gjest både hos Skavlan og på hovedstadens kjendisfester. Målet var nådd, og han kunne legge både pikk og pakk på hyllen, og lene seg tilbake.
DAGENS REALITY-KJENDIS tilhører den mest mediekompetente generasjonen verden har sett. Hun er regissør, produsent, PR-rådgiver og hovedrolleinnehaver i èn person. I stedet for å søke seg til en reality-serie eller en konstruert popgruppe slik hennes ti år eldre forløpere gjorde, iscenesetter hun sin egen virkelighet, gjennom reelle hendelser eller bløff, på et slikt vis at verken journalister, agenter og TV-produsenter har noe annet valg enn å gi henne oppmerksomheten hun så sårt føler hun trenger. Men trenger verden henne?
DU VIL KANSKJE ikke like sannheten, men i 2009 er disse menneskene akkurat det bransjen hungrer etter. Dette har vært året der mediehusene har havnet i sin verste krise siden Gutenberg fant opp trykkepressen i 1439. Nye generasjoner av mediekonsumenter søker nye kunnskapskilder, demningene bryter, og strømmen av informasjon finner nye løp. De unge menneskene som tilhører den andre generasjonen av reality-kjendiser vet kanskje lite om innkjøpsordninger, akademia, politikk og livet som sådan, men de har fått digitale medier inn med morsmelken. Deres forståelse for både medieaktørene og konsumentene er gull verdt akkurat nå, enten de dukker opp som ungdomspolitikere, bloggere eller pornostjerner. De kan gjøre jobbene til Harald Rønneberg, Jan Fredrik Karlsen eller Hans Geelmuyden bedre enn den etablerte medieeliten selv. Derfor er det en kjensgjerning at vi i fremtiden vil se stadig flere representanter for andregenerasjonen av realitykjendiser.
Du kan elske å hate dem, bare hate dem, eller du kan si som faren til briten som gikk seg vill i den australske villmarken: ”Han har skjemt ut sin mor, og hadde det vært tillatt skulle jeg gitt ham juling”. Men de er kommet for å bli, i hvert fall inntil videre.
