Hva skulle vi gjort uten artister som Susanne Sundfør, spør Kaspar Synnevåg.

***Verden er ikke et godt sted. Over hele kloden skjer urett, hver dag. Barn sulter i hjel, politiske aktivister, journalister og forfattere fengsles og henrettes, og kvinner drepes og voldtas. Hele kriger utkjempes fordi enkeltgrupper ønsker å berike eller posisjonere seg. Det kunne sett mørkt ut, hadde det ikke vært for et, stort lyspunkt. Mer om det snart.

***Det finnes to typer kjendiser. På den ene siden har du de sky kjendisene, som ikke egentlig takler å være elsket og berømt. De flykter unna offentligheten, hater de obligatoriske turene opp den røde løperen, gruer seg hele året til den ene uken der de tvinges ut av bakmennene sine for å promotere kulturproduktet de ellers har sittet i studioet/skrivestuen/tv-settet og spikket på.

***Men så har du de som tilhører den andre kategorien, la oss kalle dem Brad og Angelina.

***De vet at de som kjendiser har en egen kapital, og de vet at det er deres lodd i livet å forvalte denne stjerne-kapitalen til menneskehetens beste. Istedet for å flykte fra paparazziene holder Brad og Angelina opp sine egne personligheter som et speil, og reflekterer medieoppmerksomheten over på viktigere saker.

***Disse kjendisene er ikke som Gud eller Supermann, de er langt bedre. De redder verden, adoptivbarn for adoptivbarn. De er menneskehetens fremtid.

***Nå har også en lokalkjendis hengt seg i skjørtene på Angelina Jolie & co. Jeg tenker selvsagt på Susanne Sundfør. Hun har, som seg hør og bør for en samfunnsengasjert artist med menneskehetens fremtid i tankene, valgt sin egen nisje. Her har hun kanskje studert noen av forbildene sine først: (George Clooney = Darfur. Angelina Jolie=foreldreløse barn. Brigitte Bardot = dyremishandling. Bono = fattigdom.) Og hva er misjonen til den bergensbosatte sangerinnen? Jo, hun vil ha slutt på kjønnsinndelingen under spellemannpris-utdelingen.

***Kjønnsdeling er et ganske nøytralt ord. Apartheid passer nok bedre. For hvordan skal en kunstner klare å være, ja, nettopp bare en kunstner, når de sexistiske grisene i Spellemannpris-komitéen insisterer på å skape et kunstig skille mellom mannlige og kvinnelige artister?

***Kanskje ikke så viktig, tenker du. Din feil. Du har nemlig ikke opplevd hvor diskriminerende det kan oppleves å VINNE prisen. Susanne Sundfør måtte gennom akkurat det i 2007, så hun vet, i motsetning tul deg, hva hun snakker om. Og det vet vi som så på også, det var ikke vanskelig å se at det var ubehagelig for henne å stå der opp. Ikke bare måtte hun ta i mot SpelleMANNprisen, hun måtte at på til ta til takke med prisen for beste KVINNELIGE artist.

***Kanskje tenker du at det finnes viktigere ting å gripe fatt i for en ung, lovende feminist i Norge 2011. I mediebildet ser vi tretten år gamle jenter som tvangsgiftes, her i Norge. Og unge, norske jenter som sendes til utlandet for omskjæring. At invandrerkvinner statistisk sett sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Alt sammen greie saker, men favner de vidt nok? Er de ikke veldig subjektive og egentlig litt detaljfokuserte? I hvert fall sammenlignet med Susannes sak.

***I et samfunn der alle elsker kjendiser og artister, og de fleste bærer på en drøm om å bli en, er det klart det er rom for glamourfeminismen. En kvinnelig artists rett til å kalle seg artist, må da være viktigere enn at et tusentalls lavutdannede invandrerkvinne skal komme i arbeid? Vi snakker prioriteringer her!

***Susanne har enda et stykke å gå før hun er på Angelinas nivå, men det er nå en gang lokal-kjendisens lodd i livet. Du kan bli profet i eget nabofylke, men like stor som idolene dine blir du aldri.

***Likevel er kravet om å fjerne skillet mellom mannlige og kvinnelige artister på Spellemannprisen en god start på en karriere i menneskehetens tjeneste. FNs menneskerettigheter skriver ingenting om kvinnelige og mannlige artister, og akkurat det kan kanskje bli Susannes første internasjonale oppgave. Derfra er det bare å ta opp klampen med MTV, Grammy og en dag Oscar-komitéen. For det finnes jo ikke kvinnelige artister, gjør det vel?

***At Susanne Sundfør er en artist som har gitt ut to plater som handler om hvordan det er å være en ung kvinne, er selvsagt helt underordnet. Alle vet at prisutdelinger er til for at artistene skal få kose seg og føle seg vel.

***Og hvis hun har lyst, akkurat denne ene kvelden i året, til ikke å være kvinne, men bare artist, er ikke det en menneskerett?

Hippe forkortelser passer perfekt for sosiale medier og smale visittkort. Men ødelegger akronymene språket vårt, spør Kaspar Synnevåg?

***OMG, tenker du kanskje nå, enda en artikkel om akronymer, i form av tre-bokstavers-forkortelser, som man må være født på 90-tallet eller aller helst på 00-tallet for å forstå betydningen av. Men du kan trygt slappe av, akronymer er nemlig ikke bare for TGs. Derfor burde heller ikke et par kapitaliserte forkortelser i overskriften og innledningen verken være grunnlag for å rope FML eller for å legge bort avisen.

***Mange tror at det er slang fra chatrom, tekstmeldinger og sosiale medier som har drevet oss frem til dagens skriftspråk, der du knapt finner en eneste setning, verken på SMS, Twitter eller i et styrenotat som ikke inneholder en forkortelse eller ti. Selve ordet for tekstmeding, SMS, i seg selv et akronym. Selv begynte jeg å bruke mine første små trebokstaversord på midten av 90-tallet, da jeg uten frykt for mulige STD-er prøvde å komme i kontakt med MILFer og potensielle WAGs på IRC. Der var den eneste måten å finne ut hvem man chattet opp å skrive et spørrende ASL. Dersom svaret var humoristisk var et LOL obligatorisk, eventuelt et ellevilt ROFL, men det siste kunne fort bli litt OTT.

***Spesielt næringslivfolk bør være forsiktige med å heve øyenbrynene når tenåringen i huset utbryter OMG! Det er nemlig styrerommene i de største selskapene som skal ha hovedæren for at man i 2010 kan skrive brevpost uten å belaste printeren nevneverdig. I businessverdenen har det de siste årene gått inflasjon i bruken av akronymer, ikke minst i beskrivelsen av yrkestitler. Og hvorfor ikke? Til og med i en liten NGO trenger CEO en COO under seg, samt en CFO og en CTO. For ikke å snakke om et par VP-er. Og om alle disse skulle skrive titlene på arbeidsplassen, og yrkesbetegnelsene sine fullt ut, ville de knapt hatt tid til å gjøre noe annet, i hvert ikke før godt uti Q2. Derfor sier de KISS, og fatter seg i korthet. Om ikke annet får de plass til både firmalogo og yrkestittel på visittkortet, noe som knapt hadde vært mulig om de skrev ordene helt ut. Og skulle de få behov for å ytre seg på Twitter, kan de også der tillate seg å legge igjen en komplett signatur, uten å krysse grensen på 140 tegn.

***Enda råere er de som jobber med salg og markedsføring. Alle som har vært på et halvkjipt salgskurs (eller som har sett Alec Baldwin i Glengarry Glenross) vet at det eldste akronymet i læreboken er ABC. Always Be Closing.

Ifølge en artikkel i siste utgave av The Economist´s Intelligent Life, var det forsvaret i USA som slo det første slaget for å innføre akronymer i dagligtalen. Allerede på 1800-tallet tok de i bruk uttrykk som AWOL. Men også innen forskning og vitenskap er fenomenet så utbredt at det er de færreste av oss som i det hele tatt vet hva E=MC2 eller AIDS egentlig står for.

***Men å gjøre uttrykk kortere gjør dem ikke nødvendigvis enklere. I gode, gamle dager holdt det for eksempel å gå inn på et kontor og spørre etter ”sjefen”. I dag må en hver som ferdes i næringslivet forholde seg til en jungel av betegnelser som CEO, CIO, CFO, CTO, COO, CKO eller CLO.

Og hva var egentlig så feil med et godt, gammeldags ”ha!” når noen sa noe morsomt? Eller ”oi!” når man ble overasket, i forhold til dagens LOL og OMG?

Samtidig gjør akronymene kommunikasjonen rikere, og SMS-ene kjappere å skrive. Og når selv bestemoren din ser megetsigende på deg over halvspiste matretter under søndagsmiddagen, og sier MPK, er det kanskje på tide at du innser at akronymer ikke bare er for kids?

***For ordens skyld: Hvis du ikke forsto noe av artikkelen du nettopp leste, følger en ordliste, selv om den sikkert av de fleste oppleves som TMI.

AFAO (Akronymer Fra Artikkelen Over)

FTW: For the Win

OMG: Oh my God

TG: Tiny Gangsters (ungdommer)

FML: F**k My Life

SMS: Simple Messange System

STD: Kjønnssykdommer

WAGs: Wifes and Girlfriends

IRC: Chatteforum fra 90-tallet

ASL: Age/Sex/Location

LOL: Laughing Out Loud

ROFL: Rolling on floor Laughing

OTT: Over the Top

NGO: Non-Governmental Organization

CEO: Chief Executive Officer

CFO: Chief Financial Officer

VP: Vice President

Q2: Andre kvartal

KISS: Keep it Simple, Stupid

USA: United States of America

AWOL: Absent without leave

MPK: Mer på kjøkkenet

TMI: Too much information

Den nye generasjonen reality-kjendiser er ikke på TV, de fingerer sine egne stunts helt til media tvinges til å gi dem oppmerksomhet, skriver Kaspar Synnevåg denne uken.

EN VÅGHALS fra London som har gått seg bort i den australske bushen, men kommer til rette etter 30 dager. Han har angivelig overlevd på røtter og meitemark. Moren gråter av glede når han vender tilbake fra de døde, og en TV-kanal vil betale den uvørne turgåeren fire millioner kroner for rettighetene til historien.

EN 22 ÅR gammel jente fra Romsdal, som nettopp er valgt inn på stortinget, svarer som en imbesill i et intervju med lokal-avisen. Hun vet ikke hva innkjøpsordningen er, og den eneste boken hun har lest er av Jo Nesbø. Eli Hagen er visst forbildet hennes. Er Mette Hanekamhaug Norges Sarah Palin? Hun minner litt, og over natten er hun blitt rikskjendis.

EN MANN SOM gråter på TV fordi ungen hans er gått til værs med en luftballong, og dertil sporløst forsvunnet, kanskje til og med død. Så viser det seg at ballongen var på bakken, ungen har vært trygg hele tiden, og at faren fant på historien fordi han ville bli kjendis.

I GODE, GAMLE DAGER måtte man utrette noe ekstraordiært for å få massenes oppmerksomhet. Det var før reality-TV endret kriteriene for hvilken egenskaper man burde ha for å bli en stjerne. Programmer som Big Brother og Robinson trakk plutselig vanlige mennesker inn foran TV-kameraene, og gjorde de folkelige eskapadene deres til helgeunderholdning. Men også det er nå i litt gamle dager, for nesten ti år siden.

FOR NÅ er vi inne i andre fase av reality-tidsalderen, der det ikke lenger er avgjørende å være omgitt av fjernsynskameraer. Dagens reality-stjerner er ikke en gang deltagere i TV-programmer, de bare sørger for å oppføre seg som om de er det, og vips så blir de kjendiser de også, av den kategorien vi elsker å hate.

NOEN ÅR tilbake, da jeg jobbet som journalist i Bergen, skrev jeg en rekke saker om en ung gutt fra Askøy, fra en bergensk familie, som opererte under aliaset ”Thomas Hansen”, med artistnavnet ”Rocco”. Han dro landet rundt og spilte inn lavbudsjetts hardporno-filmer med russejenter. Mange av leserne protesterte mot både ham og avisene som skrev om ham, men sannheten er at Rocco ikke ga oss noe valg: Han var, sammen med Aylar og Pia Haraldsen, den første norske representanten for den andre generasjonen av reality-kjendiser i Norge. Rocco trengte ikke TV-kanalenes velsignelse for å katalysere egen kjendisstatus. Verden var hans scene, ferdig lyssatt og klar for action. Kamera hadde han selv. Snart hadde Rocco lagt sin egen karriere så godt til rette at han var en selvskreven gjest både hos Skavlan og på hovedstadens kjendisfester. Målet var nådd, og han kunne legge både pikk og pakk på hyllen, og lene seg tilbake.

DAGENS REALITY-KJENDIS tilhører den mest mediekompetente generasjonen verden har sett. Hun er regissør, produsent, PR-rådgiver og hovedrolleinnehaver i èn person. I stedet for å søke seg til en reality-serie eller en konstruert popgruppe slik hennes ti år eldre forløpere gjorde, iscenesetter hun sin egen virkelighet, gjennom reelle hendelser eller bløff, på et slikt vis at verken journalister, agenter og TV-produsenter har noe annet valg enn å gi henne oppmerksomheten hun så sårt føler hun trenger. Men trenger verden henne?

DU VIL KANSKJE ikke like sannheten, men i 2009 er disse menneskene akkurat det bransjen hungrer etter. Dette har vært året der mediehusene har havnet i sin verste krise siden Gutenberg fant opp trykkepressen i 1439. Nye generasjoner av mediekonsumenter søker nye kunnskapskilder, demningene bryter, og strømmen av informasjon finner nye løp. De unge menneskene som tilhører den andre generasjonen av reality-kjendiser vet kanskje lite om innkjøpsordninger, akademia, politikk og livet som sådan, men de har fått digitale medier inn med morsmelken. Deres forståelse for både medieaktørene og konsumentene er gull verdt akkurat nå, enten de dukker opp som ungdomspolitikere, bloggere eller pornostjerner. De kan gjøre jobbene til Harald Rønneberg, Jan Fredrik Karlsen eller Hans Geelmuyden bedre enn den etablerte medieeliten selv. Derfor er det en kjensgjerning at vi i fremtiden vil se stadig flere representanter for andregenerasjonen av realitykjendiser.

Du kan elske å hate dem, bare hate dem, eller du kan si som faren til briten som gikk seg vill i den australske villmarken: ”Han har skjemt ut sin mor, og hadde det vært tillatt skulle jeg gitt ham juling”. Men de er kommet for å bli, i hvert fall inntil videre.

DET ER IKKE sjelden jeg har norske venner på besøk i London. De fleste av dem ønsker å oppleve litt engelsk kultur når de er i byen. Nordmenn flest kjenner England godt. De har besøkt puber og musikaler. De har sett både Buckingham Palace og Hyde Park. Og vært på Wembley og Harrods. Kanskje til og med i Royal Albert Hall, eller på omvisning i auksjonshuset Sothersby. Så hva viser man den som allerede har sett det meste?

HUNDEVEDDELØP er kanskje den folkeligste av de engelske tradisjonene. Hundene er spinkle og seige, og eies i stor grad av pub-baserte spleiselag. Spillene settes gjennom utveksling av krøllete kontanter og håndskrevne bonger. Oddsen leses fra en krittsmusset tavle. Bookmakerne er i alderen 80-95 år, iført sixpence og trenchcoat (eller ”Mac”, som britene sier), og gamblerne samles i kulden utendørs, der de kan følge greyhound-racet ringside. Det er som å vandre rundt i en Dickens-roman. Eller som min liverpoolske kompis Andy andaktig hvisket idet vi entret arenaen, ” This is like being in a Bukowski-novel”.

FORUTEN MIN engelske kompis hadde jeg med meg to kamerater på tur hjemmefra. Den ene av dem jobber i TV2, den andre av dem for oljefondet. ”Sett litt av kapitalen du forvalter på hundene, det vil være den tryggeste innvesteringen dere ha gjort på lenge”, foreslo jeg muntert. Han lo høflig første gangen, men da jeg 45 minutter – og fire pints – senere gjentok vitsen for tredje gang myste han bare irritert mot meg.

GREYHOUNDRACET på Wimbledon går av stabelen hver torsdag, og er mer enn bare gambling. Det er en opplevelse for hele familien. Først samles de besøkende i stadion-restauranten til en bedre middag bestående av stekte pølser, fisk og chips. Deretter løper ungene til spilleautomatene, mens mor og far agerer ølhund og bøtter nedpå talløse pintglass over programmet. Denne dyrebare tiden bruker bestefar ringside med bookmakerne, eller – dersom han har de rette kontaktene – i stallen, der han tar hundene i nærmere øyesyn. Så, i halv ni-tiden, kan løpet begynne, og hele familien setter penger på hver sin bikkje, høye på alkohol, sukker og frityrfett.

DE FØRSTE RUNDENE moret vi oss over programmet, og valgte hundene med de artigste navnene og beskrivelsene. Etter å ha tapt små summer på ”Exciting Ant” (programomtale: ”Smash breaker when he`s on-song”) og ”Rythm `n Beauty” (programomtale: “This very progressive bitch has a lot to prove tonight”) mente kompisen min å ha knekket koden. ”Favoritten med lavest odds vinner jo hver gang”, brølte han, og stormet inn for å satse resten av pengene sine på neste løps favoritt, ”Ronaldo”.

RONALDO var en heit hund. Statistikken viste at den firbente atleten hadde knust all konkurranse i samtlige løp denne høsten. Alle bookmakerne var enstemmige, noen nektet sågar å ta imot spill på denne hundeverdenens svar på Carl Lewis. Jeg hørte det da jeg vandret gjennom lokalet; ”Ronaldo” var ordet på alles lepper. Da bookmakerne åpnet stormet alle frem for å satse pengene sine på den lille hunden med det berømte navnet. Og det var da det gikk opp for meg: Om Ronaldo skulle vinne ville bookmakerne tape penger. Kunne arrangørene la noe slikt skje på et sjuskete anlegg som dette?

RONALDO var for god til å være sann. Da hundene passerte en lyktestolpe på vei mot startstreken stoppet alle hannbikkjene for å pisse, foruten superhunden Ronaldo, som luntet rett forbi. Det er kanskje en klisjè, men jeg tror de små detaljene er en forutsetning for suksess både i livet og på veddeløpsbanen. Og hvis Ronaldo ikke en gang gadd å være med på pisse-konkurransen, hvordan kunne han da være motivert til å ofre helsen i jakten på en skarve pappkanin? Noen andre måtte vinne, men hvem skulle slå hunden som aldri hadde tapt et løp?

VI HVISKET NAVNET på likt i det vi oppdager den, kameraten min Andy og jeg: ”London Louis”. Hunden var verken stor eller muskuløs, men den var tilsynelatende gal av aggresjon. Som eneste deltager måtte den ha på seg munnkurv, og da den kom til nevnte stolpe sto spruten så det ristet i fundamentet for tribunen. Så fikk det heller være at London Louis var en taper, veletablert nederst på bookmakernes rankingliste. Vi lot statistikk være, skuet hunden på hårene, og satset ti pund hver på hunden som ikke kunne vinne.

SUPERHUNDEN Ronaldo kom nest sist, og kameraten min og jeg ble belønnet med 12 ganger innsatsen. Vi var visst de eneste på hele arenaen som hadde plukket riktig hund, alle andre grov seg i håret, og lurte på hva som hadde skjedd med Ronaldo. Personlig ser jeg ikke bort fra at en av boomakerne hadde lurt seg innpå superhunden med en sprøyte sedativer like før startskuddet lød. London Louis hadde på sin side tatt sin første skalp, men så ikke ut til å klare å nyte seieren. Desperat kastet han på hodet i noen ekstra forsøk på å få et siste glimt av papp-haren, som for lengst var ryddet bort.

VENNENE FRA BERGEN hadde tapt alle sine pund på Ronaldo. Og pengene Andy og jeg hadde vunnet ble fort sølt bort på øl og fish & chips. Derfor hadde vi heller ikke noe til overs å dele med innsamlingsaksjonen for pensjonerte veddeløpshunder, som hadde tatt oppstilling ved utgangen. Men ingen av oss følte at kvelden var gått i hundene. Vi hadde tvert imot hatt en lokalkulturell opplevelse som langt på vei overgikk både London Eye og British Museum.

VIL DU HØRE EN NORSKEVITS? Spurte min amerikanske medstudent meg forleden dag. Skolen jeg studerer ved er en av de mest internasjonale i Europa, med studenter fra hele verden. Mange av dem har aldri hørt om Norge før jeg forteller dem om hjemlandet mitt. Andre har hørt om a-ha og oljefondet, men vet ellers lite om den norske folkesjelen. Min venn fra Boston viste seg tidlig å være bedre informert. Som ihuga black metal-fan på 90-tallet hadde han allerede første gang jeg snakket med ham fortalt alt han visste om Greven. Jeg overrasket ham da jeg røpet at Bergens sorte får akkurat i disse dager er i ferd med å bli løslatt. Kanskje ikke så rart, i og med at man i USA praktiserer både dødsstraff og livstid (i mer bokstavelig forstand enn i Norge) for langt mildere forbrytelser enn de Vikernes i sin tid gjorde seg skyldig i.

JEG HAR HØRT NORSKEVITSER før, men de har alle vært av typen “vet du hvorfor det bare er runde hus i Norge”, barnslige intetsigende vitser av samme sort som svenskevitsene du elsket å fortelle i tidlig skolealder. Denne skulle vise seg å være langt mer treffende.
“- Har du hørt om nordmannen som elsket moren sin så høyt at han nesten fortalte det til henne?” Min venn fra det store landet i vest så lenge på meg mens han smilte lurt.

UNDER OPPHOLD I OSLO har jeg alltid glidd inn i rollen som den brautende bergenseren. I motsetning til våre landsmenn fra de østlige breddegrader er ikke jeg redd for å si “hei” idet jeg kommer inn i heisen, eller slå av en prat med taxi-sjåføren. Lesere av denne avisen vet slikt faller seg naturlig for en som er vokst opp mellom de syv fjell.
Men nå var det noe med uttrykket til amerikaneren. Hvorfor hadde han fortalt meg denne vitsen? Kunne det være mulig at imaget mitt hadde forandret seg fra den brautende bergenseren til den innesluttede nordmannen?

SKOLEN MIN ER en miniatyr-versjon av verden. Denne sommeren er jeg i studio og regisserer en kortfilm. Nylig gjorde en kompis fra Iran meg oppmerksom på at mitt crew var det mest internasjonale på hele skolen. Med unntak av skuespillerne, som alle er britiske, er det ikke to av de 19 crewmedlemmene som kommer fra samme land. Selv om filmarbeidernes nasjonalitet i teorien ikke skulle være avgjørende for hvordan en kortfilm blir til, er det interessant å se hvordan verdenssituasjonen speiler seg i hverdagen vår. Både Pakistan og Iran opplever i disse dager dype kriser, og er på randen av borgerkrig og revolusjon. Når man jobber intenst i et team påvirker det alle at fotografen står på gangen mellom opptakene og sender tekstmeldinger for å sjekke at det står bra til med de der hjemme.

SAMTIDIG ER DET SMÅ GNISTNINGER som antyder de samme strukterene som preger de internasjonale konfliktene. En medstudent fra Midt-Østen omtaler konsekvent de amerikanske klassekameratene sine som B52´s, han begrunner det med deres determinasjon og agressive pågangsvilje, eller som han selv formulerer det: Møter de motstand i en produksjon på skolen setter de seg ikke ned og snakker med den det gjelder, de fyrer av som et bombefly og dreper motstanderen nådeløst.

OG HVOR KOMMER JEG INN i dette bildet? Den brautende bergenseren ble gjenglemt i avgangshallen på Flesland en kald januar-morgen i 2008. I det store utland er det få som har hørt om Bergen, og sammenlignet med utlendinger generelt er bergensere hverken spesielt brautende eller pratsomme. Det er synd i si det, men den eneste grunnen til at bergensere har fått rykte på seg for å være utadvendte, er at østlendinger er så usannsynlig innadvendte. Så hvem er jeg nå?
DEN FØRSTE UKEN SATSET jeg på viking-imaget. Det viste seg dessverre å matche dårlig med min personlighet, og ligger dessuten svært langt unna slik utlendinger flest oppfatter nordmenn i 2009. Deretter fulgte en fase der jeg prøvde å bløffe meg til oppdager-imaget, men manglende skjeggvekst og begrenset fysisk stamina gjorde at jeg fort ble avslørt – det var bare å innse: Jeg er verken en Lars Monsen eller en Thor Heyerdahl.
Rollen jeg skulle bli sittende igjen med i dette internasjonale miljøet burde ikke ha overrasket meg så mye som den gjorde: Jeg ble den diplomatiske fredsmegleren. For når iranerne og amerikanerne kvesser knivene, eller franskmenn og tyskere ergrer seg over hverandres arroganse og dominanse, er jeg blitt den som stillferdig dreper konflikten med et nøytraliserende smil eller en mild irettesettelse. Akkurat her tror jeg det er på sin plass å skyte inn at konflikter generelt er noe det er mye av på en filmskole. Slik blir det gjerne i miljøer der ambisjonsnivået bare overgås av stressnivået, og albuene er sylspisse.
FREDSMEGLER-POSISJONEN var ikke en rolle jeg selv oppsøkte, det hele skjedde utenfor min kontroll. For selv om medstudenter fra varmere himmelstrøk tidlig klaget over at jeg, norsk som jeg er, sjelden viser følelser, setter de pris på min norske kulde når temperaturen dem i mellom nærmer seg kokepunktet. Og skulle kulturforskjellene lede dem inn i en krangel de ikke vet å komme seg ut av, har jeg planen klar: Da setter vi oss på første fly til verdens fredeligste by og signerer Bergens-avtalen.

I de hippe bygettoene jakter individualister i flokk, skriver Kaspar Synnevåg.

 
FASTE LESERE av denne spalten vil huske at jeg tidligere har skrevet om hvordan de ulike bydelene i London er bebodd av egne befolkningsgrupper. Araberne har Edgware Road (Little Beirut), imigranter fra Bangladesh Whitechapel (Banglatown) og kineserne den nederste delen av Soho (Chinatown), for å nevne noen. Dette fordi London fra gammelt av består av en rekke landsbyer, hver med sitt særpreg og sin befolkningsgruppe. Likevel var det én viktig demografisk gruppe jeg ikke nevnte sist: De unge og kule.

HOXTON SQUARE, LONDON: Nå er det to uker siden jeg flyttet, fra ungdommelige og trendy Camden, til enda mer ungdommelige og trendy Hoxton. Det er nesten for drøyt, det bor knapt en person over 30 år i hele bydelen. Fra hvert eneste gatehjørne lokkes det med økologisk mat, indierock og hjemmesydde designerklær. Det finnes så vidt et kontorlokale i  hele bydelen som ikke huser et enkeltmannsforetak løst forankret i kreativ sektor.

HOMOGENT. Du ser det idet du stiger av t-banen i Old Street, eller nærmer deg øverste del av Brick Lane: I bydelen Hoxton kjører alle en egen stil. Vel og merke ikke sin egen stil, for her er det mange som vil være individuelle, og de vil alle være det på samme vis. Antrekket har etter hvert fått et eget klengenavn i London-pressen, “Ironic Hoxton Suit”, mer spesifikt sorte bukser, boots, ruteskjorter og smale slips. Noen topper til med en bowler-hatt.

GRÜNERLØKKA, SOMMEREN 2009: I noen uker i sommer bodde jeg på Grünerløkka i Oslo, en bydel med følgende historiske fellestrekk med den jeg nå har flyttet til i London: Først var den hjemsted for fattige industriarbeidere, så kom innvandrerne, deretter kreative og kunstnere, og til sist unge pengefolk på utkikk etter en valuta det ellers ofte er vanskelig å veksle til seg for vanlige penger, nemlig kulhet.

BYDELSINVASJON: Allerede i 1964 beskrev sosiologen Ruth Glass hvordan gentrifiseringen foregikk, Londons industriarbeidere ble skviset ut fra sine tradisjonelle bydeler, drevet på flukt av en liten armé med kunstnere og akademikere på jakt etter et “ekte” liv i folkelige omgivelser. Ironisk nok er både Grünerløkka og Hoxton i dag blitt to av de minst folkelige beboelsessonene i Europa.

UNIFORMERTE INDIVIDER: Det mest påfallende med alle de frie, kreative menneskene her er nemlig at de er prikk like. Etter fire uker hadde jeg fortsatt til gode å se en voksen mann, et barn i skolealder eller en gammel dame i gatene på Grünerløkka. Det jeg derimot så var horder av unge voksne, gutter og jenter i tjue- og trettiårene. Alle akademikere, kunstnere eller kreative arbeidere. I Narvesenkioskene på Grünerløkka er det da heller ikke VG og Se og Hør som ligger på disken nærmest kassen, men Le Monde Diplomatique og Morgenbladet. For ikke bare ser hyperindividualistene like ut, de tenker stort sett også de samme tankene. Bydelen er blitt en getto for de smarte, hippe og kule.

NEVERLAND: Voksenfraværet medfører en del uventede effekter. Tjue-til-førtiåringene i de hippe gettoene ser derfor ikke lenger på seg selv som voksne, men som “kids”. Og kidsa kjører ikke bil, de skater. Kids bruker heller ikke sko, men sneakers. Hvis kids skal trene, er det ikke på SATS eller i skogen, men under en basketballkurv, på en skaterampe, eller aller helst foran TV-en med en Nintendo Wee-spake i hver hånd. Og siden arbeid generelt sett verken er spesielt hipt eller ungdommelig, sørger man helst for å starte sin egen bedrift der man kan spille Playstation på storskjerm i arbeidstiden, og bruke et gammelt flipperspill som møtebord. En bydel helt uten voksne var selvsagt mer enn kidsa kunne drømme om, men de fikk det. Der er det ingen voksne som kan fortelle de 37 år gamle ungdommene at de ikke skal spise hamburgere til frokost, at en jobb ikke må gi sjelen næring, eller at det kan være farlig å trille barnevogn samtidig som man skater. Grünerløkka og Hoxton er Michael Jacksons utopiske drøm, to Neverlands der voksne kan få være fjortiser til de er gamle og grå, og vel så det.

IRONISK NOK tror innbyggerne i Hoxton og på Grünerløkka selv at de er svært individuelle. De tror at de er åpne for alt fremmed, og eventyrlystne. Det er jo nettopp derfor de har forlatt de velstående barndomshjemmene på vestkanten, og oppsøkt eventyret i øst. Men når det å kaste et blikk på naboen blir det samme som å se seg i speilet, når du ser inn det samme lisseslipset og den samme forsiden av Monocle, er det tid for å løfte blikket og kikke ut i den virkelige verden, til steder der det bor kriminelle, pensjonister, unger, innvandrere, tabloidavis-lesere, eiendomsmeglere og andre suspekte elementer.